Why The Church Doesn't Need A Marketing Strategy (Translated Into Norwegian)

A special thank you to Mr. Tellef A. Granås of Vennesla, Norway, for his recent translation of this sermon into Norwegian.

Tekst: Romerbrevet 1, 8 – 17

I Jesu navn: Amen

Når forretningen begynner å gå dårlig må innehaveren eller sjefen nå ut til markedsførere. Markedsførere kommer da inn i forretningsdriften og foretar gjerne en demografisk undersøkelse. En slik undersøkelse hjelper innehaveren og eieren til å forstå den potensielle kundegruppen i deres område. Når innsamlingen av statistisk data er foretatt kan markedsføreren hjelpe til med å foreslå endringer i merkevarer, produkter og reklamekampanjer for å appellere til spesifikke kundegrupper. Ideen bak dette er helt enkelt det at man justerer forretningen for å møte behov, interesser og ønsker til en gruppe. Denne gruppen vil da begynne å handle i denne forretningen. Og med disse nye kundene øker forretningen dermed omsetning og inntjening.

Det er viktig å huske på at en slik demografisk undersøkelse er viktig for å oppnå suksess med forretninger. Forretninger som ikke tilpasser seg endret demografi går ofte konkurs. Mantraet er tilpass eller dø.

Dessverre så implementeres disse forretningsmodellene i kirkene. Mange menigheter hyrer for eksempel kirkevekst-guruer som går inn i lokale menigheter for å foreta en åndelig demografisk undersøkelse. Resultatet er at mange menigheter sitter på demografisk informasjon om de menneskene som bor i nærheten av kirken. Informasjon om etnisitet, alder, utdannelse, vaner, interesser osv. Når dette er satt i stand så snevrer kirkens ledere seg inn på å få en utvalgt gruppe mennesker inn i kirka på søndager. (svært ofte handler dette om «unge mennesker»). Og dermed har man, uavhengig av hva man har siktet seg inn på, justert kirkens arkitektur, musikk, språk, klesstil og merkevarebygging og lokket denne gruppa inn kirkedørene.

Men det er en hake ved dette. Ved å utføre disse endringene på vegne av en utvalgt gruppe, så fremmedgjør menigheten seg for noen av sine opprinnelige medlemmer og potensielt nye medlemmer. Videre kan vi ofte anta at de eksisterende medlemmene ikke er innenfor den nye målgruppen, så de må finne seg i endringene, tie stille eller tåle å høre at de er med på å så uenighet i menigheten. Det er sannsynlig at en av ulempene ved endringene av arkitektur, musikk, språk, klesdrakt og merkevarebygging ikke lenger sentrerer seg rundt evangeliet, men på en gruppe mennesker.

Men hva har dette med oss å gjøre i dag? Vel, i dagens tekstlesing fra Romerbrevet sier apostelen Paulus at han står i gjeld både til grekere og barbarer. Apostelen står i gjeld både til vise og til tåpelige. Med andre ord betyr ikke demografiske ulikheter på den tiden noe for Paulus. Han anså disse menneskelige klassifiseringene som ubetydelige og irrelevante når det kom til evangeliet.

For på Paulus’ tid var det et folk som ble kalt hellenister. Disse hellenistene anså ulikhetene mellom folk som noe svært betydningsfullt. Ifølge hellenistene så var det grekerne. Termen «grekerne» kom til å bli et synonym med mennesker som var polerte, raffinerte, vise, siviliserte og høykulturelle. På den andre siden var det alle de andre menneskene som ikke var «grekere», de ble kalt «barbarer». Barbarer var de som ikke talte gresk, ble ansett for å være tåper og uraffinerte. Disse barbarene var ansett for å være ignoranter og upolerte mennesker i samfunnet. Og som tidligere nevnt anså hellenistene disse demografiske ulikhetene som svært betydningsfulle.

Men apostelen Paulus så ikke på disse ulikhetene som viktige. Sannelig, disse klassene og demografiske forskjellene betydde ingenting for han. Hvorfor ikke? Evangeliet er for alle! Det er for grekere og barbarer. Evangeliet er vise og uvise. Det er for gamle og unge. Evangeliet er for de hippe og for nerdene. Det er for kvinner og menn.  Evangeliet er for siviliserte og uraffinerte. Det er for byfolk og bønder.

Men hvordan i all verden kan en kirke nå et så stort publikum?

Det kan den ikke.

Det er umulig for mennesker å samle et så bredt spekter av folk på ett sted. Det er en av grunnene til at mange kirker har rettet fokuset mot et spesielt lag av folket. Med andre ord kan vi si at dersom en pastor eller et kirkelig lederskap er begavet nok så samler de lett en stor folkemengde som har like ønsker, interesser og behov. Vi mennesker liker å være sammen med likesinnede.

Men, det er ikke slik kirken arbeider. Det er ikke dette Paulus hadde i tankene i vår lesing fra Romerbrevet.

Apostelen Paulus visste at evangeliet er Guds kraft til frelse. Han visste at ingen menneskelige lærdommer, ingen jordisk filosofi og ingen markedsføringsstrategi kunne forkynne evangeliet til både grekere og barbarer. Men det er heller det enkle budskapet om Jesus Kristus som er Guds kraft til frelse både for grekere og barbarer. Det er som å si; evangeliet kommer i følge med Guds ord, ikke bare i noen spesielle anledninger til spesielle folk, men i seg selv, til alle tider kommer evangeliet sammen med Guds ord. Så vi trenger ikke å søke ut enkelte lag av befolkningen for å forkynne evangeliet spesifikt til dem, som om evangeliet kun funker på enkelte deler av folket. Fremfor dette så proklamerer kirken evangeliet til grekere, barbarer, vise, uvise, gamle, unge, hippe, nerder, menn og kvinner osv. Kirken bekymrer seg ikke om hvem de forkynner evangeliet til, for evangeliet skal forkynnes for alle og har kraft til å bringe frelse til alle.

Evangeliet utfrir greske syndere og barbariske syndere fra synd, død og fordømmelse. Evangeliet bringer og gir både grekere og barbarer liv og frelse.

Kjære venner, kirken har ikke behov for ulike budskap til ulike grupper blant folket, for det er bare ett evangelium for alle nasjoner. Kirken har ikke behov for en markedsføringsstrategi som skal appellere til et særskilt segment av folket, for kirken appellerer ikke kun til segmenter av folket, men proklamerer evangeliet til alle folk. Kirken vet at evangeliet selv overkommer hindringer. Evangeliet er mektig. Det har gått imot verden synder; det har blitt proklamert til alle tungemål, til alle stammer, grupper, generasjoner og kontinenter for å frelse alle syndere, inkludert deg og meg.

Vis meg en kirke som justerer sin arkitektur, musikk, språk, klesstil og merkevare til motebildet etter vår tid, og du vil se en kirke som enten ikke kjenner evangeliet eller undervurderer dets kraft, eller at de til og med skammer seg over evangeliet.

Og hva med de kirkene som sies å ha kjørt seg fast i tradisjonen? Vel, tradisjonen er kun til god hjelp dersom den fremmer evangeliet. Og hva om en tradisjon ikke bekjenner evangeliet, og benyttes som et middel for å tiltrekke seg folk som «tenker tradisjonelt»? Vel… den kirken er ikke annerledes enn den kirken som markedsfører seg selv. «Alle kirkens seremonier er ment å tjene i den hensikt å lære mennesker det de trenger å vite om Kristus» (1). Hva er grunnen til det? Fordi kirken står på den gode nyheten om Jesu’ tilgivelse av synd – evangeliet. Evangeliet er Guds kraft til frelse; frelse for deg, for meg og vår neste. Seremonier, arkitektur, musikk, språk, klesdrakt og merkevare – uavhengig av hvor mye det appellerer til massene – dersom det ikke handler om evangeliet, så er det ikke mer enn en klingende bjelle. Tomt, ubrukelig støy.

Derfor fryder vi kristne oss når vi hører evangeliet i vår tekstlesing, ser det i arkitekturen, hører det i forkynnelsen, synger det i musikken og taler det i liturgien, for vi vet at det er Guds kraft til frelse.

Og vi vet også at dette evangeliet ikke skal holdes borte fra andre eller begrenses til mennesker som er oss selv like. Vi vet at vi ikke eksklusivt appellerer til utvalgte lag av kulturen, «for Jesus begrenset ikke sitt verk. Han forsonte seg med hele verden – til og med barbarer og tåper» (2) som deg og meg.

I Jesu navn: Amen

_____________________________

(1)  Augsburgske bekjennelse XXIV (Om Messen)

(2)   Lutheran Study Bible

CLICK HERE to 'Like' on Facebook

CLICK HERE to 'Follow' on Twitter

CLICK HERE to Subscribe on iTunes

CLICK HERE to Subscribe on Podbean