Who Submits To Who In Marriage? (Translated Into Norwegian)

A special thank you to Mr. Tellef A. Granås of Vennesla, Norway, for his recent translation of this sermon into Norwegian.

Text: Ephesians 5:22-33

Efeserbrevet 5, 22 – 33

I Jesus navn: Amen

Studier forteller oss at ett av fire inngåtte ekteskap går i oppløsning. Utroskap, økonomiske krangler, manglende kommunikasjon, urealistiske forventninger, og manglende intimitet er noen av de vanligste årsakene som blir lagt til grunn for skilsmisse. Uavhengig av grunn, så er det noe underliggende, en primærårsak som ofte ikke blir nevnt. Den årsaken, eller den tingen, det er gamle Adam (vår syndige natur).

For gamle Adam krever fullstendig frihet. Vår syndige natur vil ha fullstendig kontroll over bankkontoen, den krever «sex-on-demand», sikkerhet og andres oppmerksomhet. Den vil ha alle disse tingene og mer, uten å måtte sjaue med kommunikasjon. Og når den syndige naturen hindres eller utfordres så hever den knyttneven og sier:

«Jeg vil ha det jeg vil og jeg vil ha det når, og ingen kan nekte meg noe, spesielt ikke ektefellen min!»

Nå er det slik at gamle Adam er ille nok for ett menneske, men tenk når to syndige naturer kommer sammen i et ekteskap.

Når den syndige naturen har kontroll blir mann og hustru som to militærmakter som kaster granater og skyter fra hver sin skyttergrav. Med et syndig pågangsmot viker de ikke en tomme og viser ingen nåde mot hverandre. De kommer til å kjempe til døden for å beskytte sin syndige naturs elskverdige frihet. De kaster beskyldninger mot hverandre og selvrettferdige som de er trekker de offer-kortet når det trengs.

Etter at den grusomme ekteskapskrigen setter inn, og det ikke lenger er mulig med retrett, så fylles skilsmissepapirene ut, og man fremlegger en forenklet begrunnelse for skilsmissen – Vi går fra hverandre på grunn av økonomiske uenigheter, mangel på intimitet eller noe i den duren.

Vær vennlig å husk på at jeg omtaler ikke skilsmisser som skyldes misbruk, det å bli forlatt eller utroskap, for skilsmisse er i mange slike tilfeller tillatt. Men i bunn og grunn må vi huske på at det er vår syndige natur vi alle er bærere av som har skyld i skilsmissen. Og dersom det ikke blir skilsmisse, så er det denne syndige naturen og dens enorme tørst etter syndig frihet som bringer total ødeleggelse inn i mange ekteskap i dag. Kanskje til og med i ditt ekteskap.

Tillat meg å forklare.

Vårt samfunn romantiserer frihet. Vårt samfunn lærer oss at frihet er toppen av lykke. Det å være selvforsynt og fri fra andre er et tegn på sann myndighet, mens det å være underkastet eller eid av noen andre er som å være fengslet.

Denne måten å tenke på ligger helt på linje med vår syndige naturs appetitt for frihet. Tro det eller ei, men denne tankemåten er totalt uforenelig med essensen i den kristne troen og synet på ekteskap.

I dagens tekstlesing fra Efeserbrevet hører vi om «underordning». I vers 21 i kapittel 5 sier apostelen Paulus:

«Underordne dere under hverandre i ærefrykt for Kristus.»

Ja, kvinner underordne dere under deres egne menn (1). Og menn, underordne dere under deres hustruer (2). Underordne dere under hverandre i ærefrykt for Kristus (3).
Men vi liker ikke å underordne oss, gjør vi?

Å underordne seg er å bli satt under andre. Å underordne seg er å adlyde andre, å være under deres kontroll. Det er nøyaktig dette menn og hustruer kalles til når de går inn i ekteskapet. Jeg tror det kan sies at det ikke eksisterer et større angrep på den syndige natur og dens elskverdige frihet som det å inngå ekteskap.

Når menn og kvinner inngår ekteskap, så går de sammen om å underordne seg hverandre. Kvinnen lover å elske, ære og respektere hennes mann i gode og onde dager. Og mannen lover å elske, verne og oppofre seg for sin hustru i gode og onde dager.

Likevel forsøker gamle Adam å kaste ut denne frihetsberøvingen. Det resulterer i at kvinner ikke respekterer sine menn og menn ikke oppofrer seg for sine hustruer.
For eksempel, den syndige natur får sin vilje når kvinner kommer sammen i hyggelig lag og samtalen dreier seg om deres ektemenn. Oftere enn vi liker så dreier ikke disse samtalene seg om takknemlighet og respekt for ektemannen, men klaging, misnøye og himling med øynene. I disse samlingene får mennene det glatte lag; respektløshet florerer.

Og hva skjer så etter disse samlingene?

Fylt med sinne og kraftig oppblåste returnerer hustruene hjem og mannen blir en målskive for passiv aggressiv grining, klaging, kritikk og respektløshet.

Jeg kan huske en kirke der kvinnene i menigheten var så kritiske og respektløse overfor sine menn at kirkens lederskap hadde store vansker med å få menn til å gå inn i lederskapsembeter. Hvorfor skulle de ha lyst til å stille seg til tjeneste når deres innsats ble møtt med kvass respektløshet?

Dere menn slipper heller ikke unna. Når den syndige natur får sin vilje over dere, så er dere ikke oppofrende for deres hustruer, men dere velger komfort og makelighet. I stedet for å reise seg opp fra godstolen for å hjelpe med oppvasken, så vil dere heller nyte en kald en foran tippekampen eller The Simpsons repriser. Og fremfor å være behjelpelig med bleieskift og tøyvask, så flykter dere ut i garasjen eller ned i boden for å søke tilflukt og komfort. Blir det konfrontasjon? Ja, da bidra du med et minimum og forventer en tapperhetsmedalje for ethvert lite bidrag.

Jeg husker en annen kirke der de hadde lovfestet at 50% av kirkens tjenere skulle fylles av menn. Når de ble spurt om hvorfor, så ble det sagt av mennene at det var for å forhindre at kvinnene tok over kirken. Men det som egentlig foregikk var at mennene ikke hadde noen egentlig interesse i å gi opp jakt, jordbruk og idrettsbegivenheter fremfor tid i kirken. Mennene hadde ingen interesse i å oppofre noe som helst. Spesielt ikke når det kom til deres koner og familier.

Herre miskunn deg, Kristus miskunn deg, Herre miskunn deg over oss alle.

Kjære venner, når den syndige natur får sin vilje, så viser ikke hustruene respekt for sine menn, og når den syndige natur får sin vilje så blir mennene apatisk late, og oppofrer seg ikke. Og når ekteskapet plages med dette, så begynner hustruer og menn å grave sine skyttergraver og kaster granater på hverandre for å skjule sin syndige mangel på respekt og oppofrelse. Hustruen sier til seg selv mens hun skyter på sin mann:

«jeg skal ikke være bundet til å respektere denne mannen som ikke ofrer seg for meg!»

Og mannen sier til seg selv mens han skyter tilbake:

«Jeg skal ikke være bundet til å ofre meg for en kvinne som ikke viser meg respekt!»

Igjen og igjen kommer gamle Adam tilbake med sin ødeleggelse.

Kjære venner, dette er grunnen til at gamle Adam – den syndige naturen – må korsfestes daglig. Dersom den ikke korsfestes daglig, så sprer den sin ødeleggelse ikke bare i eget liv, men også i ekteskapet som er Guds gode gave.

Men hvordan korsfestes gamle Adam daglig? Svaret er at den korsfestes ved daglig bekjennelse og omvendelse for hverandre og for Herren. Og den korsfestes når du hører det gode budskap om at du er tilgitt og at du ikke lenger tilhører synden, men du tilhører Jesus.

Kjære ektefolk, menn og hustruer, dere er døpt. Dere tilhører ikke lenger synden, men dere tilhører Jesus. Kristus Jesus gav opp alt for at du skal tilhøre Ham. Og fordi du tilhører Jesus og har gått inn i ekteskapelig stand, så tilhører dere også hverandre. Menn, dere tilhører deres hustruer, ikke den gamle Adam. Du har blitt kalt til å oppofre deg, ikke til apatisk slasking. Hustruer dere tilhører deres menn, ikke den syndige naturen. Dere har blitt kalt til å viske respekt, ikke til å være respektløse.
Og slik, fordi dere, hustruer, tilhører Jesus, når respektløsheten kommer; vend om, bekjenn og hør at syndenes tilgivelse ble oppnådd for deg av Jesus.

Og når den apatiske slasken blir rådende hos dere menn; vend om, bekjenn og hør at syndenestilgivelse ble oppnådd for deg av Jesus.

Dette er den kristne troen, dette er ekteskap: Egoisme, selvopptatt frihet og gamle Adam er ikke lenger sentrum, men de finner sin ende i Jesus – daglig.

Og husk dette kjære døpte helgener, Skriftene lover at dere i Kristus, skal vandre i et nytt liv – som en gave.

Det er slik: Det livet dere lever er ikke deres eget, hør dette om igjen. Dere er ikke frie, men dere tilhører Herren, og dere tilhører deres ektefeller. Denne underordningen er ikke en forbannelse, men en gave. For når dere tilhører noen andre så vet der hva det vil si å være elsket, respektert og eid av noen andre. Dere er ikke frie, noe som betyr at dere ikke er alene i dette livet, men dere er ett kjød med deres ektefelle (dersom du er gift) og ett med Kristus som en døpt kristen. Du er ikke forlatt, ikke alene, ikke oppgitt, men elsket og verdifull.

I Jesus navn, Amen.

__________________

(1) Hustruen i Efeserbrevet 5 kalles ikke til å bli plassert under en tyrann, men under en leder. Videre så er det å underordne seg under sin mann ikke å forstå som Lov (lydighet), men som Evangelium (mottakelse). Det er å si; likesom kirken plasserer seg under Kristus for å «motta» alle gode ting (NB: Vi må huske at Kristus ikke kom for å bli tjent, men for å tjene), på lignende vis underordner hustruen seg med glede under sin mann. Hun plasserer seg under han fordi hun ærer og respekterer en mann som oppofrende gir henne alle gode ting – til og med sitt eget liv skulle det bli nødvendig. (Lutheran Study Bible 2026)
(2) Mannen i Efeserbrevet 5 kalles ikke til å «herske», men til å «elske» sin hustru. Dette i motsetning til den moralske sedvane i det første århundret. (LSB 2026). Og hvordan skal han elske sin hustru? Han skal være villig til å oppgi sitt eget liv for henne, underordne seg selv til døden. Hvorfor? Fordi det er det Jesus gjør. Sannelig, vi er kalt til frihet; likevel benytter vi ikke friheten som et påskudd for vår syndige natur, men gjennom å elske for å «tjene» hverandre. Eller som Paulus sier i Galaterbrevet, «Tjen hverandre i kjærlighet». Sannelig, mannen har en gjensidig forpliktelse for den som er i hans omsorg. Efeserbrevet 5 legger den største byrden på mannen som er å elske sin hustru – helt til det å gi sitt liv for henne.

(3) Dersom mannen er hodet, så er hustruen hjertet. Ingen av dem er viktigere enn den andre. Begge er nødvendige for et sunt ekteskap. De overlever ikke alene. Menn og hustruer tjener, elsker, ærer og respekterer hverandre fordi de er gaver til hverandre i ekteskapsstanden. (LSB 2026)

CLICK HERE to 'Like' on Facebook

CLICK HERE to 'Follow' on Twitter

CLICK HERE to Subscribe on iTunes

CLICK HERE to Subscribe on Podbean